"Én tanke unna..."

Hva fikk meg egentlig til å begynne å jobbe med denne usynlige, ganske så uforutsigbare menneskelige dimensjonen?

Smil til verden og den smiler tilbake var noe av det jeg fikk høre som barn. Så jeg smilte, smilte og smilte…

Når menneskene rundt meg hadde det bra, så hadde jeg det også bra. 

Naturlig nok ble jeg Dronningen av å få andre til å smile. Inni og utenpå. 

Hvorfor ble det egentlig så viktig for meg å få verden rundt meg til å smile?

Fra å være genuint glad og fri sveitsisk jente i tanker og hjertet i mine 5 idylliske år på landsbygda utenfor Bern i Sveits, kom alvoret ganske fort da vi flyttet til Heimdal utenfor Trondheim. 

Helt ærlig, så husker jeg ikke så mye av den perioden utenom at min kjære Grosspapi (bestefar) døde brått, jeg måtte lære et helt nytt språk, så at pappa flyttet til huset ved siden av og så videre helt til Tromsø. Det var langt borte for ei pappajente. I tillegg lå jeg 4 måneder i gips fra midjen og ned på begge beina pga en stor hofteoperasjon. Jeg måtte lære å gå på nytt i en alder av 6 år. 

Tårer, smerter og en følelse av ensomhet. 

Utenpå, så fortsatte jeg å smilte, selv om hjertet mitt ikke smilte like mye lengre. 

Jeg var nok en følsom unge, men framsto sterk. Tapper var det jeg ble kalt, “Du er en tapper jente”, sa mamma. 

Jeg ville ikke være tapper, det var nok min overlevelses strategi, men jeg hatet hver gang det ble sagt. 

Lykken. Hvor fant jeg den? Jeg tror jeg alltid har hatt en egen kobling med det sanselige. Med det som lukter, smaker, med det myke og vakre. Jeg husker lukten av mammas nybakte brød. 

Jeg husker også så godt det mystiske rommet innerst på loftet i huset vi bodde på Heimdal, huset som bestefaren min hadde bygget.

Der sto det bokser på bokser med duftende te-blader. Store bokser man kunne sitte på. Luktene som blandet seg med furu duften fra det lille avlukket på loftet. Bestemor hadde nemlig drevet Trondheims første te butikk. Det kunne jeg sitte, helt alene, i fred og smile for meg selv. Der var jeg lykkelig, fredlig. 

40 år frem i tid. Jeg sitter med en gruppe mennesker i Fritzøe Suiten på Farris Bad, en av mine favoritt lokasjoner for leder-og team samlinger. Teamet ønsker bedre flyt, de ønsker effektive prosesser og de ønsker bedre kommunikasjon og ansvarsfølelse hos de ansatte. 

Det er god stemning. Lederen er åpen og nysgjerrig, de andre blir tryggere og tryggere og etter 3 dager er gruppen full av nye innsikter, mye bedre forståelse for både seg selv og andre, litt lei seg for at dagene sammen er over, men klare og motiverte til å ta innsiktene og kunnskapen ut i den virkelige verden.

Vi fortsetter med jevnlige oppfølgings møter i en periode for å holde samtalen varm og for å kvalitetssikre prosessen.

Herregud, jeg vil heller dø enn å gjøre dette… 

Jeg ligger og vrir meg i smerte på et gulv backstage i et konserthus i Nederland. Jeg er så nervøs at jeg nesten kaster opp og gråter. Jeg er midt i mitt Master studium på Conservatorium van Amsterdam og det er 5 min til jeg skal inn og spille HELE den utrolig fysisk og psykisk krevende fiolinkonserten til J. Brahms.

Jeg hører orkesteret varme opp på scenen, fiolinene stemmer, oboen gjør seg klar til sin store solo. Jeg vil helst bli sugd inni det største sorte hullet i Universet. Einstein hadde visst rett om det der med sorte hull. Gi meg et nå! 

Tilbake til mitt kjære hjemmekontor. Jeg sitter med en kunde av meg, en Executive i dress og blå skjorte. Han har høflig tatt av skoene. Hengt av seg jakka. 

Han sier at det skjedde noe etter forrige samtale. Han har ikke følt seg så lett og glad på 30 år. 

De problemene vi snakket om sist ift jobben, bare løste seg naturlig og det som er mest rart er at det har vært så mye bedre hjemme også. Sønnen hans, som vanligvis er innesluttet eller sinna, har åpnet seg og de har til og med hatt det gøy sammen. 

Utfordringene på jobb står i kø. I en slik stilling, som han har, vil det alltid være endringer og nok av ting å ta tak i. 

Allikevel merker han en forskjell. Synes det er vanskelig å sette fingeren på akkurat hva det er, men dagene går lettere. Han blir ikke så sliten og merker han stresser (mye) mindre. Det han også ser er at han tar bedre avgjørelser når det koker. Han greier å ha et klart hode under press. 

Gleden over å livet er tilbake. 

Klokken er 23.45. Det er sommer. Fuktig i luften. Varmt. Mørkt. Lyskastere sprer lys utover forsamlingen og scenen. Det er mystisk scene røyk, som sprer seg. Fingrene svetter, det er latter i luften og forventningen stiger. 

Magne Furuholmen er der, Petter og Gunnhild Stordalen (da de fortsatt var sammen), Finansavisen, en herlig gjeng innflytelsesrike, flotte, vakre og glade kvinner og menn.

Jeg har rocket meg opp for anledningen. Skinnende bukser, sort korsett-topp og ville krøller i håret. Jeg er spent, ganske så spent faktisk, men forskjellen er at jeg tenker ikke at jeg bare vil dø lenger. 

Jeg har ikke kastet opp eller vært fylt opp av uendelig selvforakt, selv om jeg nå skal til å spille for mitt ungdoms idol i A-HA. Jeg skal spille for han lissom. Litt på hodet det der tenker jeg. 

Så hører jeg inne i øret mitt: one-two-three, one-two-three. Der setter Vivaldi´s intense siste sats fra Sommeren i gang på anlegget og på mitt lydspor.

Det er de mest sinnsyke 3 minuttene jeg har opplevd.

Jeg lukker øynene for å holde fokus, for der jeg står på stilett-heler, midt i det vakreste bassenget jeg har sett, ser jeg verten svømme ut i vannet på vei mot meg. Hva skjer nå tenker jeg…

Bak meg danser danserne med flaggermus lignende lysdioder og musikken går mot den avsluttende kadensen. 

Verten har stoppet i vannet rett foran meg der jeg står og spiller og da jeg åpner øynene igjen, ser jeg rett inn i øynene hans, vi smiler til hverandre og skimter resten av forsamlingen noen meter unna. De klapper og er helt over seg. “Herlig”, tenker jeg. “Jeg klarte det”. Uten å være tapper, bare ved å være meg selv. 

Jeg tror ikke det er mulig å virkelig ha dypfølt impact eller berøre andre mennesker med mindre det kommer fra et ekte sted i oss. Fra noe som peker på noe fundamentalt menneskelig, noe som kommer fra hjertet og magen, så vel som hodet og tankene. 

Når jeg i dag jobber med team, ledergrupper og 1:1 med Executives, er min oppgave å bevisstgjøre dette fundamentale i oss. 

Det som er grunnlaget for all vår adferd, handlinger, gode og dårlige avgjørelser, impact, wellbeing, resultater, krisehåndtering, tillit og you name it. 

Jeg elsker virkelig jobben min og livet mitt nå. Jeg elsker å se mennesker og bedrifter øke omsettingen og trivselen blant de ansatte.

Jeg elsker å minne kundene mine på hvorfor de alltid har tilgang til den gode følelsen, uansett hvor rocky og vanskelige tider de går igjennom. 

Jeg elsker å ta den menneskelige dimensjonen tilbake i business og i livet og vise til at det er de bedriftene som tør det, som også vinner. Vinner på omsorg for mennesker og miljø og også økonomisk.

Det er de menneskene som tør å gå innover, som kan dø med et smil om munnen i visshet om at de har lett livet sitt til fulle.

Det er nok av vakre eksempler på det i dag. 

Vil du også være en av dem?

Takk for at du leste og ta gjerne kontakt for en hyggelig samtale om du ble litt nysgjerrig på å lære mere. Jeg lover å gjøre mitt aller beste for at du også skal kunne oppleve livet slik jeg gjør nå.

Med kjærlighet og smil fra Aja.